Livet gir oss mange inntrykk og opplevelser, og hver dag kan bringe oss noe nytt. Vi møter nye mennesker, vi er på nye steder eller vi kanskje ser noe nytt i noe som vi kanskje har sett før. I går var en slik dag for meg. Etter flere timer med regn tittet sola frem og himmelen viste frem sine vakreste lyse blåfarger. Jeg kjente på meg at NÅ må jeg ut en tur, så jeg fant frem treningstøyet for å ta en joggetur. Herlig tenkte jeg – ut å få litt luft og nyte solstrålene.
TANKESTORM
Nå er nå livet slik at vi ikke vet hva som kommer til å skje de neste minuttene. Vi trenger ikke å planlegge alt, ha ting under kontroll og følge de rutinene og reglene som finnes der ute. Det er så mange formeninger og forventninger, og bare man tenker på det kan du bli sugd inn i tankestormen. Jeg har vært der og anbefaler det absolutt ikke. For meg har det vært tungt, og både kropp og sinn blir sliten av det. Vi vokser opp med å lage våre mønstre og adferd som senere kanskje ikke er så bra for oss. Vi finner oss strategier for å «overleve» eller for å oppnå noe. men hvorfor skal alt planlegges? Har du noen gang tenkt på det?
Å LEVE
I går valgte jeg en av mine nye ruter, og på den veien er det både blomster og trær, og ikke minst ren luft fri fra biltrafikkens eksos. Joggeskoene føltes tunge i starten, men skitt au tenkte jeg vi prøver litt til. Og det var alt som skulle til. Med ett føltes hodet klarere og kroppen var på sprang over sølepytter og gjennom gress. Tankene mine stilnet og luktesansen tok sterkere tak. Øynene fulgte retningen, og hvilte godt i de skjønne omgivelsene, og fuglene sang muntert i bakgrunnen. Jeg følte jeg fløt akkurat der i nuet og levde i mine sanser. Jeg kjente jeg svevde på en bølge av inntrykk.
Og akkurat da skjedde det! Med ett ble jeg oppmerksom på en sort og hvit katt foran meg på stien. Jeg stoppet opp og startet automatisk å snakke med katten. Den hadde en svart, nydelig pels, hvite frampoter og hvite bakpoter også. Hjernen slo automatisk inn og jeg så «min katt». Akkurat så svart, og med hvite poter. Og ikke minst hvit på magen. Jeg hørte meg snakke med katten og se fargene som fortalte meg at det var min katt. Hodet nikket anerkjennende på det, men så var det som at jeg så noe nytt. Magefølelsen fortalte meg at det er noe annet. Jeg kjente at hjertet snakket til meg og veiledet meg til kattens øyne. Og der inne kjente jeg ikke meg igjen. Det var som å se inn i øynene på en fremmed., og signalet jeg fikk stemte. Det var ikke min katt.
På den neste joggerunden kjente jeg hjertet snakke til meg. Ikke med ord, men med følelser. Og akkurat slik er det noen ganger. Tankene og ordene våre er kanskje de første som snakker med oss, men er det du ser virkelig det du ser? Eller er det slik at synet blender deg? Mitt signal, magefølelsen, kommuniserte med meg. Og akkurat der og da var jeg mottakelig og åpen til å lytte. Lytte til hva den sa til meg og hva den «egentlig» mente.
Livet kan være så stressende og hektisk at vi glemmer oss selv, og lar det ytre få ta styringen på våre ord. Hva om du neste gang kjenner på din magefølelse og ikke lar synet blende deg – hva kan da skje?
Med ønske om en god sommer til alle!
Og kjenner du på at du trenger noen å snakke med – så er jeg der for deg.
Heidi
